En munter gjeng

Utdrag fra loggboka, juli 2004

Det er nå torsdag 15. juli og vi har akkurat fått første synet av "Landet med de kalde kyster" og Longyearbyen begynner å nærme seg. Overfarten fra Skjervøy til Svalbard har vært 5 dager fylte av unike naturopplevelser (lite vet vi at det fortsatt skal gå 2 døgn før vi seiler inn Adventfjorden).

Lørdag 10. juli ankommer Jan og Torbjørn Skjervøy med Sjøblomsten etter 8 timers gåing fra Tromsø (vinden midt i mot hele veien). Øystein og Hans Erling blir stuet ombord sammen med supplement til utrustningen. Det består blant annet av nødpeilesender, lånt av skipper Charles Henriksen på båten "Meilandstind" og vi har også vært så heldige å få låne overlevingsdrakter. 300 liter solar og 180 liter vann samt en hel pappeske full med bryllupsmat (takk til budeparet Roald og Karina Isaksen) er det siste som kommer ombord før vi kl 0200 den 11. juli forlater havna. Kursen blir satt direkte mot Bjørnøya.

Fugløya forsvinner i havet bak oss og fra nå av er det kun hav på alle kanter. Bare lundefugler, havhester og måser er tilskuere til vår ferd nordover. Noen av dem våger seg også til å lande på hyttetaket for å hvile sine trette ben. Plutselig blir det slått alarm fra rormannen:

- Hai!, ropes det.

Trøtte besetningsmedlemmer på frivakt kommer på dekk kun iført langunderbuksa og undertrøya. Man skuer en hel flokk med svømmende dyr rundt båten; Øystein og Hans Erling som har lengere fartstid, og som har tjent til livets brød i disse farvann, utroper begge med myndighet:

- Springera!

- Åjavelja, kommer det forsiktig fra rormannen, - var visst ikke farlig tigerhai likevel.

Timene går og etter hvert får vi en høvelig frisk bris fra nordøst som gir en behagelig kryssevind.

Maten ombord er upåklagelig. På søndags ettermiddag blir det anmodet om at vi må legge bi, og Øystein varter opp med biff som søndagsmiddag. Rutinen har festet seg og hver dag rundt halv fire legger vi bi og fortærer et herlig måltid. Matlagingen foregår på rundgang og Øystein som på en måte er pådriver og oppmuntrer til felles innsats får servert en rekke diverse lukurative tilbud og avtaler som bestikkelse for å kunne omgå dette, - hva han godtar er imidlertid ukjent. Skipperen er fortsatt midlertidig unntatt middagsforpliktelsene, sannsynligvis må han ta sin tørn i smulere farvann.

- Kval!, roper Torbjørn som står til rors. - Tull, mener Hans, men tar likevel leideren i et steg iført makko og sjøstøvla som han på forunderlig vis har iført seg på et øyeblikk. Øystein står allerede i baugen med fotoapparatet og synes å ha gjensidig øyekontakt med en kval like foran baugen. Hvalen er antagelig uenig og slår med halen.

- Hold dokker fast!, kauker Øystein.

Sjøblomsten flytter faktisk på seg av bølgen som kommer, og Øystein dukker seg i sjøsprøyten fra haleplasket. Det viser seg at det er en stor flokk med kval rundt båten, hvor alle øyensynlig gasser seg i åte, lyden fra fuglerøra er øredøvende der de deltar i måltidet sammen med hvalene. Jan har endelig funnet batterier til videokameraet og får tapet denne fantastiske oppvisningen på film.

Planen er å gå til land i en egnet havn på sørøstkysten av Bjørnøya. Vi har derfor kursen mot Sørhamna som skal gi fin ly ved vindretninger fra den nordlige halvkule. Det sies ellers at tidevannsstrømmene jager rundt øya med usedvanlig styrke og setter enkelte steder opp en voldsom sjø som kan vare farlige for mindre fartøyer. Det er også observert umerkede grunnbrott og grunner opptil 20 nautiske mil fra land.

Man skal visstnok kunne se Miseryfjellet på Bjørnøya på en avstand av opptil 50 nautiske mil. Hele Bjørnøya ser ut til å være innhyllet i en gigantisk tåkebanke og da vi fortsatt ikke kan se Bjørnøya ved en avstand av 20 nm velger vi å endre kursen slik at vi vil passere øya på vestsiden. Etter noen timer letter plutselig den tette tåkebanken og vi kan se vest-og sør kysten av øya med sin karakteristiske steile kystlinje som havet har erodert og dannet spesielle isolerte klippeformasjoner. Hans Erling purrer hele mannskapet kl 6 om morgenen og kommanderer at alle må på dekk.

- Vi har gått feil, roper han, - her ser vi jo Jettankallen på Nordnes!

Ved nærmere ettersyn viser det seg at det er det iøynefallende sjømerket "Sylen" på SW-siden av øya.

Vi kommer etter hvert opp på vestsida av Bjørnøya og på Bjørnøybanken ser vi to russetrålere som laster fisk. Kystvaktskipet KV Svalbard ligger også i nærheten. Vi kaller opp skipet for å få litt informasjon omkring isforholdene fra Sørkapp og nordover langs vestkysten av Svalbard hvor vi vet at det er uvanlig mye drivis for årstiden. Konklusjonen er at isen strekker seg 10 nautiske mil ut fra land. Vi endrer dermed vår opprinnelige rute som går om lag 30 nm av land (planlagt ut fra iskartet på www.met.no) og legger kursen noe nærmere vestkysten av Svalbard.

Omtrent 25 nautiske mil sørvest for Sørkapp møter vi på første tegn til drivis, vi navigerer oss forsiktig fremover i håp om at forholdene skal bedre seg, men vi blir nødt til å gå 4-5 mil vestover ut i havet for komme klar av dette beltet. KV Svalbards oppfattelse av hva som er drivis ligger nok på et annet plan enn vår. S/Y Sjøblomsten er jo ikke akkurat klassifisert som isbryter.

Ut på morgenen onsdag (14.juli) begynner en varsellampe til motoren å lyse. Motoren går varm ved høyere belastning. Jan står til rors og Hans Erling som har bakvakt purres. Et trøtt morgenfjes kommer til syne i kahyttluka og etter noen minutters orienterig og filosofering forsvinner Hans til indre deler av båten for å finne den grønne jerngenoaen (Volvo Penta MD 11c). Etter et kort øyeblikk kommer han tilbake med en bekymret mine:

- Kor lenge har Tobben sovet? Han ligger i stikkøya og blokkerer motorkassen, putrer og drar ankerkjetting og er helt umulig å flytte!

Selv etter 18 timer i køya i døgnet bare avbrutt av 6 timer rortørn (som han forøvrig utfører med latter og smil) er han som blåst fra denne verden når han skjeier ut og går på frivakt.

- Bare rolig, kommer det fra skipperen, han kjenner sin besøkelsestid og kommer sterkere tilbake siden.

Hans Erling bærer Tobbens slappe legeme over i en annen sjøkøye før han får ta problembarnet i skue (motoren). Den andre motorkyndige, Øystein, er på frivakt, men har våknet og kommer med velplasserte gullkorn fra sin plassering i køya. Diverse lyder stiger opp fra motorrømmet før Hans Erling kommer til syne og en hvit tanngard i et oljeflekket ansikt sprekker med et smil.

- Feilen er lokalisert og reparert. Forsøk nå!

Motoren starter med det samme. Velsignete mekanikere!

På høyde med Hornsundbanken dukker det plutselig opp i tåka nye forekomster av drivende isflak. Hans Erling med sin ukuelige optimisme har visstnok evne til å se gjennom tåka og mener forholdene er fine fremover. Jan står på baugen og hentyder forsiktig at isbeltet er noe vanskelig å trenge gjennom for en svenskbygd glassfiber båt fra 1980-tallet. Øystein komme på dekk og er klar i uttalelsene:

- Vi snur! - Ser ikke for meg overvintring i Hornsund denne vinteren, sier han.

Hans Erling føler seg allerede som en ishavskipper der han står med skinnhua på skeiva og sneipen i munnvika:

- Det der, sier han, kun litt gammel råtten kystis. Har mye erfaring fra denslags, ingen problemer, vi lager revne og brekker oss fram. Dessuten, man kan jo og sprenge seg vei.

- Bare det nå ikke blåser opp og råka lukker seg, sier Øystein. Han har i minne diverse historier fra fiskere og ishavsfolk som har vært nødt til å overvintre på grunn av innefrysing.

Fornuften tar imidlertid overhånd og vi bruker en time på å komme oss ut av råka samme vei som vi kom. Deretter legger vi kursen rett vestover noen timer før vi på ny dreier mot nord. Siste observasjoner av is er på høyde med Bellsund, her får vi også filmet en sel som svømmer mellom isflakene

Vi blir etterhvert enig om at denne turen kan klassifiseres som ekstremturisme. Vanligvis treffer man på Kåfjordinger overalt i verden, men ingen artsfrender er observert ennå på ferden. Men vi vet jo at i Longyearbyen er det mange Nord-Tromsinger som forstatt jobber. Dette skyldes tiden da Birtavarre faktisk var et betydelig gruvesamfunn, og etter Birtavarre Grubers driftstans og konkurs i 1919 dro gruveslusken fra Kåfjord til Svalbard for å jobbe. Det er etterkommerne av disse som fortsatt er "i fjellanes djup langt der inne"..